skip to Main Content
Marie Vallestad

Marie Vallestad

Foto 2009–2010

Egentlig skulle ikke jeg gå på folkehøyskole. Jeg skulle ikke ta friår heller, eller jobbe for lenge, eller reise – jeg skulle begynne rett på studier.

Tilfeldigheter fikk meg over på tanken om folkehøyskole, og enda mer tilfeldig var det at jeg fant Sund. Jeg begynte til og med to uker etter alle de andre. Da jeg ankom Inderøy den ettermiddagen, omgitt av gylne åkre i strålende solskinn, var jeg overveldet av hvor godt det føltes. Det var på en måte som om jeg landet litt. Samtidig var jeg ekstremt nervøs og usikker, nesten redd, for noe jeg i ettertid ikke helt skjønner hva var. For å ikke få venner? Ikke passe inn? Være ensom i et helt år? Uansett hva den frykten handlet om, viste den seg fullstendig ubegrunnet.

Jeg ble så mye tryggere på meg selv, og sikrere på dem rundt meg og på mine egne valg.

Jeg vet jo ikke helt hvordan det er på andre folkehøgskoler, men jeg er allikevel overbevist om at det er noe spesielt med elevene på Sund. Det er noe med bredden, at det finnes kreative fag som foto og jazz, at det er sportsfag og at det er fag som fokuserer på miljø og etikk. Alle påvirker alle, og alle vil kunne føle seg hjemme. Da jeg var elev følte jeg at jeg lærte så mye mer enn bare mitt eget linjefag, foto, men at jeg plutselig var oppdatert og engasjert om helt andre ting også. Som for eksempel regnskogsødeleggelsene i Amazonas, eller alle de forskjellige sortene trommestikker som finnes. Dessuten hadde vi det jo så fint hele tiden.

Noen av de beste vennene mine nå, flere år senere, fikk jeg på Sund, og er man i en annen by er det alltid noen å møte på eller en konsert å gå på. Dessuten tror jeg det Sund-året ble veldig betydningsfullt for hva jeg valgte å gjøre i ettertid, for hvem jeg skulle bli. Jeg ble så mye tryggere på meg selv, og sikrere på dem rundt meg og på mine egne valg.

Også er det små ting, små historier og minner fra daglige gåturer langs fjorden, samlinger inne på rommene, liksom hverdagstingene. Fellesmåltidene og heimekveldene, alle de gangene vi lo til vi ikke kunne stå på beina, eller da vi utløste brannalarmen ved å smelte sjokolade i en mikrobølgeovn. Det er Sund.

Back To Top